mandag 13. desember 2010

Luica og sånt

Jeg ser alltid frem til denne dagen.
Det er et lite lysglimt i mørketiden.
Vakre barn i kjoler og glitter, lys og sang, lussekatter og stolte foreldre.
Og nå, endelig, har jeg min egen lucia-gutt.
Det jeg ble faktisk veldig rørt da jeg så min lille englegutt forsvinne inn i barnehagen i dag, dekket i hvite klær og glitter.

Jeg lovet å legge ut bilder av lucia-gutten.
Han er iført pappaens hvite t-skjorte som jeg sydde litt juletreglitter til. Stjernestaven ble laget av papir og noen rørepinner jeg fant på et bakeri (som jeg malte hvite og pyntet med glitter). Og så selvfølgelig kremmerhus, papir og juletreglitter.

Og det var verdt de timene jeg brukte på å lage dette.

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Og så en liten hvil og kos med vofsen. Hardt å være fotomodell.

Photobucket

Photobucket

Nicholas insisterte på at Nathalie skulle prøve hatten også.

Photobucket


Hun ser veldig fornøyd ut.


Må vise den fine, nye julekrybben jeg fikk i posten.

Photobucket

Og det fine pepperkakehuset vårt.
Nicholas laget, jeg satte sammen.

Photobucket

Photobucket

Og så må jeg slenge med noen bilder fra kråkebollen som trener litt på gulvet.

Photobucket

Photobucket

Gode solstråla mi.

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Nei, nok prat. Tid for pepperkaker.

Photobucket

Photobucket

Photobucket




mandag 22. november 2010

Morgenstund på Lade

OK, jeg innrømmer det.
Noen ganger (OK, mange ganger) er morgenene hos oss kaotiske.
Klokka er tolv på formiddagen, jeg er fremdeles iført pysjamas-bukse og har ikke orket å kneppe igjen jakken min fordi lille Alltid-Sulten vil uansett ha mat igjen om 2 minutter.
Jeg forsøker å mate en gutt uten matlyst, leker og bikkjer ligger strødd utover hele stua, og jeg smiler tappert til fotografen for å skjule hvor sliten jeg er.

Photobucket

Men innimellom får vi små lysglimt.
Solen står opp over et vinterkledd landskap.

Photobucket

Og samtidig står solstråla mi opp.

Photobucket

Sjarmøren vår har allerede vært våken en stund, og sett episode nr. 1 million av Thomas Toget.

Photobucket
"Sjee.. sjeee.. Tommá tåååååh"


Hundene snoozer litt.

Photobucket

Dagen starter rolig med "smøredag" i spisestua.

Photobucket

Photobucket

Vi tar oss en liten rusletur i den friske vinterlufta.
Far og sønn - nydelig.

Photobucket

Photobucket

Lillejenta sover med sine søte små Hello Kitty-votter på.

Photobucket

Etterpå varmer vi opp kropp og sinn med te og kakao.
Pappaen med en bitteliten te-kopp.

Photobucket

Og sønn med en stor kopp kakao.

Photobucket

Nathalie øver tai chi i vugga si.

Photobucket

Photobucket

Da er dagen i gang og alt er som det skal være.

lørdag 20. november 2010

Tre måneder har gått..

.. siden vår nydelige krembolle kom til verden.
Jeg skal straks ta igjen for litt tapt søvn, så denne gangen lar jeg bildene snakke for seg.
Nydelige lille jenta vår! Tenk at hun er 3 måneder gammel allerede.


Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Ha en fortsatt fin søndag!

torsdag 18. november 2010

Sykt barn. Igjen.

Vi står opp til en ny dag, og aner fred og ingen fare.
Og så ser vi det.
Vi har blitt flinke til å gjenkjenne det nå.
Det glassaktige blikket til størstemann.
Feber.


Photobucket

Veslejenta er sjokkert.

"Hæ? Må jeg dele på oppmerksomheten i dag?"
Photobucket


Dette krever en rolig start. Thomas-toget fyres opp på DVD, og barna følger intenst med på det som skjer på skjermen.


Photobucket

Jeg lager te til meg og Nicholas. Syke barn trenger te, sånn er det bare.

Photobucket

Og så starter dagen.
Nicholas er som vanlig like full av energi, syk som frisk, så vi leker tog i gudene-vet-hvor-mange-timer.
Han elsker tog. Tog på tv, tog på data, tog på gulvet. Helst hele tiden, døgnet rundt.
Vi kan til og med høre ham rope ut i søvne "Tuuut tuuut!".


Photobucket

Photobucket
Nicholas prøver å få frem tog på PC'n

Og lego. Han er konge på å bygge lego.


Photobucket

Photobucket


Plutselig kommer han på at han er bittelitt sliten likevel.
Da hjelper det med søsterkos.

Photobucket


Photobucket


Og ikke at det har noen verdens ting med noe å gjøre, men må vise et vakkert bilde av Vera.


Photobucket

Den lille linselusa sniker seg inn over alt når jeg tar bilder.
Forresten, man kan klikke på bildene for å få dem større. Bare sånn tips, liksom. :o)

mandag 15. november 2010

Og så kom hun!

Ja, hun kom faktisk for veldig lenge siden.
Nesten 3 måneder har gått siden 20.august, dagen lille Nathalie valgte å komme til oss.
Vel, valgte og valgte. Hun ble vel heller tvunget ut fordi mammaen hennes fikk svangerskapsforgiftning.
Selve fødselen var kort og intens. To timer i aktiv fødsel. Absolutt ingen fødekvinne, bannet og forbannet meg over alle, sugde meg fast til lystgassen, hyperventilerte og tigget etter keisersnitt.


Photobucket

Photobucket

Men så plutselig, litt over halv tolv, kjente jeg at det var ingen vei tilbake.
3 minutter på midnatt kom vår vakre, lille kineserbolle. Mørkt hår, gode bollekinn og like nydelig som broren sin. 3550 gr og 51cm lang. Helt perfekt!

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Som sagt, det har snart gått 3 måneder, og tobarns-livets er kanskje nesten like intenst som fødselen. Full av følelser, liten tid til å stoppe opp og tenke, men kunne ikke tenke meg å være noe annet enn mamma til akkurat disse to barna.
Nicholas er en helt fantastisk storebror som trøster, koser og gir smokk til lillesøster.
Ja, til og med når han er syk, tilbyr han sin mest dyrebare gjenstand, kosekluten sin, til Nathalie. Søskenkjærlighet er noe av det mest rørende jeg er vitne til.
Uten tvil.


Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket


Og Nathalie?
Hun er en god, deilig krembolle som elsker mat, sover godt og sjarmerer meg i senk.

Photobucket

Photobucket

Photobucket