Pause

Jeg har en liten pause fra arbeidslivet. Bekkenet mitt bestemte seg, etter 1 år med brukbar virksomhet, at nok var nok. Skuffelsen er stor, men jeg hører på ekspertene og håper på rask bedring.
Så nå er smertestillende og fysiotimer en del av min hverdag igjen.





Men jeg er redd for å bli tullet inn i min egen lille smerteverden. At fokuset kun skal ligge på selvmedlidenhet og begrensninger.
Hvem orker å høre på det? Og hvem blir jeg da?
Så jeg må finne på andre ting. Jeg har blant annet tatt frem strikketøy - klassisk husmor-syssel.
Og for å hindre sykmeldings-kiloer, og for å holde kroppen i gang, skal jeg gå en tur daglig langs Ladestien med Dumb-and-Dumber.





Det er godt å traske blant skog og sjø, og jeg har bestemt meg for å bli en sånn slask som bare slenger på seg den kosebuksa med minst flekker på seg, ta på seg første og beste lua og en altfor stor herrejakke og ikke bekymre seg over at man ikke har rukket å fikse trynet.
Og jeg føler meg litt som Shrek, joda, og forventer nesten at Lade-beboere skal løpe hylende bort ved synet av meg, men det er ganske befriende også.





Og så henter jeg barna i barnehagen.
Det er det jeg klarer akkurat nå. Og jeg har bestemt meg for å spare de sterkeste tablettene til den stunden jeg har med barna. Søvn og alt sånt, det er så ubetydelig. Jeg vil at barna skal oppleve en mamma som leker. I Sirkusparken. Sirkusparken er STOR nå, og vi nyter det frem til snøen kommer, for da blir den ubrukelig. Det går i vannlek.





Denne lille dammen kaller barna "Havet". Tenk så fantastisk, vi har hele HAVET på Lade!





Og så må jeg vise de nye pysjene til barna.
Nicholas våknet nemlig en morgen, og det første han sa var: "Æ vil ha klær på mæ når æ ska sove!"
Og jeg: "Eh.. mener du pysj?"
Han trakk på skuldrene. "Kanse..?". Så da kjøpte vi to H&M-pysjer.


 


Nathalie har en sånn skikkelig Pippi-fase nå. Nic også, men han ser gjerne på Karius&Baktus og andre ting også, men Nathalie roper "PIPPI!" og krever en helt bestemt Pippi-episode.
Så denne pysjen falt jo selvfølgelig i smak.





Ellers?
DT har nylig fylt 32 år. Vi feirer selvfølgelig med frokost på senga, Rivedal-style.
Godt pålegg, kakao og muffins med lys på.
Legg merke til nesten-nakne-barn som sikler på muffinsen.





Og her er bursdagsbarnet selv. Pakker er livet!




Det var dagens oppdatering. Nå må jeg lade opp til Sirkusparken!

O-o-o-oslo.

Kjapp oppdatering fra helgen i Oslo med iPhonebilder.

Vi bodde på Plaza. 

Jeg har høydeskrekk og var fornøyd da damen sa vi skulle bo i 3.etasje. 

Tok ikke med i beregning min dårlige hørsel etter 3 uker med forkjølelse, og trønderen kunne informere meg i heisen at vi var på vei opp til 32. etasje!
Jeg døde nesten. Men utsikten var fin da. 

På hotellrommet ble det krise-drikking av rosevin (dårlig tid) og TV-titting.

(Whaat, tomt glass?!)

Mer rosevin oppi Holmenkollen - denne gangen som noe man suger ut av plastikk. 

Veldig morsomt faktisk. 

Og så kveldens høydepunkt - Rihanna (hun er prikken i horisonten der). 

Det stilige var at lasershowet hennes gjorde seg ekstra godt i Kollen-tåka som omringet oss.
Veldig kult.

Dagen-derpå krever kaffe. Og vi hadde kaffemaskin. 

Vi så The Avengers på kino. Bra laget, kule effekter, men litt forutsigbar. 

Her tester jeg ut 3D-briller.. og vil kysse, tydeligvis..

Vi fikk med oss paraden til Skeive dager. 12000 mennesker! Veldig gøy!

Senere ble det mat, og vi avsluttet med appletini i hotellbaren. Yummie. 

Så sånn var den helgen. 

Phew, mitt kjappeste innlegg. Nu ska æ legg mæ. Peace. 

Døden og sånt

Små barn fascinerer meg veldig, spesielt når de filosoferer om store ting som livet og døden og hvem som er sterkest - supermann eller batman.
Det overrasker meg alltid hvor mye de forstår, hvor mye de undrer seg, og hvilket fokus de legger på de ulike ting.



Vi var på tur, da vår veslevoksne 3-åring legger merke til at hans far går farlig nær veien.
"Du må ikke gå i veien pappa. Da kan bilen kræsje på dej. Da blir du død. Da blir du borte oppi himmelen vettu. Og da blir vi lei sej".

Vi ble litt paff. Vi har aldri snakket om døden eller himmelen, men her står altså vår lille gutt og forteller oss om livets realiteter. Og i neste sekund snakker han om sjokoladekjeks.
Sånn er det altså. Så enkelt kan et barn ta opp et tema som for oss voksne er så vanskelig å snakke om.



Et annet barn, denne gang i min vidunderlige barnehage, tok også hele dette "døden-greiene" ganske hverdagslig.
Tre år stor, nettopp funnet verdens fineste, største og feiteste meitemark, og ville gjerne vise den til meg.
Og så snubler han, og klarer på et underlig vis å lande med skoen oppå meitemarken.
Den ligger der, livløs. Og jeg vrenger hjernen for å finne på noe å si om dette brutale som nettopp har skjedd, for å bearbeide noe som sikkert kommer til å bli krise for dette søte lille barnet.
Men så ser gutten opp på meg, smiler, og sier: "Ta det med ro. Den e bare død."
For i hans verden er ikke døden noe annet enn en naturlig konsekvens av "sko-møter-meitemark".
Og antagelig prioritert langt ned på listen over verst tenkelige ting, som at verden skulle bli tom for godteri eller at julenissen skulle vise seg å virkelig ikke eksistere.



Men som man vokser opp, forstår man endeligheten av døden.

Og for 9 år siden tok døden en altfor stor plass i livet vårt.



Og det kan virke som jeg klager mye over høylytte, kranglete barn som bruker syte-lyd som sin fremste torturmetode.

Men vit at jeg vet dette - det finnes intet verre enn et barn som er helt stille.

Døden har gitt meg et annet perspektiv. Og takknemlighet.

Vi faker vår.

Trøndere er et morsomt folkeslag.
De tror fortsatt, etter årevis med erfaring, at det finnes en årstid som kalles "vår" her oppi nord.
Søte og naive smånisser.
Sannheten er at vi har 10 måneder vinter og 2 måneder sommer.
Men, vi er gode til å fake. Selv de korteste småglimt av sol gjør at vi løper ut døra, går de lengste langturer, knipser bilder og tørker støv av altfor lite brukte solbriller.

Så vi gjorde det i dag - vi faket i noen timer.
(Ser bort ifra vinterdressene og luene).

Hva skal man med strand når man har volleyballbane?

Vannlek i hundesenga til vofsene - massivt regnvær som har fylt den opp.

Til og med blomstrene faker på Lade.

Men nå snør det igjen. Jøss, var det ikke vår likevel?

Morsdag

Den første morsdagen jeg feiret, var litt spesiell.

Jeg hadde rukket å være mamma til Nicholas i noen dager, og var endelig kommet hjem fra sykehuset.

Sliten, overveldet. Klar for å starte dette nye livet.

Og så måtte vi tilbake til sykehuset fordi vår lille gul(l)unge trengte å ligge flere dager i lyskasse.

*mimre*

Det er lysår siden. Det føles sånn ihvertfall. Nå har jeg rukket å være mamma i 3 år, med alle de utfordringer og mange gleder det bærer med seg.

Nathalie lot meg sove lenger enn til 6, noe som var gave i seg selv.
Og Nicholas kom løpende opp en time senere, i et usedvanlig godt humør til å være det lille dovendyret mitt.
"Haaaaa du BUSSDAG, mamma?!", utbrøt han, litt trippende, fordi han antok det ville vente ham kaker og gaver.
Trønderen kom løpende etter, antagelig for å avverge en mulig krise: " Morsdag, Nicholas! Det er M-O-R-S-D-A-G!", ropte han.

Jeg fikk pakker da.

(For de nysgjerrige: 10 Troika og Apple-TV boks til soverommet. Noen som kjenner meg godt.)

Og mammakos.

Og litt senere - kake.

Og selv om det har snøet ca. HELE helgen, så ble det et lite opphold, og en nydelig varmende sol viste sitt glade åsyn.
Vi var kjappe til å dra frem akebrettene og nyte den lille halvtimen.

Nathalie er litt sånn "Ka skjer? Æ kjede mæ.."

Og Nicholas, etter en heller mislykket søndagstur forrige helg, hvor vi endte opp med å BÆRE begge ungene med både tvillingvogn og bikkjer på slep, ville forsikre seg om at dette ville være en kjapp affære.

Så han ropte fra akebrettet sitt hver 2. meter: "Vi ska snart hjæm te huset vårt, saint ja?".
Så vi måtte love det, og tok bare en kort runde rundt i nabolaget.

Det er gutten som liker vinter, det.

Og skiene? For et bomkjøp. ;)

Men turen og dagen var veldig fin. Takk til de feiret meg i dag.

Da 2-åringen ble 3.

Dette blir en kjapp bloggoppdatering med bursdagsbilder tatt utelukkende med iPhone, og med små barn løpende rundt meg.

I går var dagen vår nydeligste Nicholas ble 3 år.

Jeg stod opp grytidlig, delvis pga migrene, delvis fordi jeg ennå ikke hadde pakket inn en eneste gave. Sent ute, i god Helene-stil.

Så jeg pakket inn gaver og pyntet rosa muffins som var ønsket av bursdagsgutten.

Nicholas stod opp, helt intetanende, fordi han selvfølgelig hadde glemt hva vi snakket om dagen før. "Gratulerer med dagen", ropte jeg, og gav han en klem.
"Jei ha bussdag i dag? Ikke i mojja? I DAG?!", sa han. Og så løp han opp og ventet på muffins og gaver.

Gutten virket fornøyd.











Bursdagsruset gutt!



Besøk av kakemonsteret

-------------------

Og så dro vi til lekeland, en overraskelse til Nicholas.











Nathalie med crazy-eyes.

---------

Og så bursdagsselskapet. Selve selskapet har jeg ikke noe bilder av på mobilen, men har litt av forberedelsene.
Feks. muffinsene:



Og sjokoladekaken jeg laget:



Begge deler ganske tørre innvendig, men noen ganger er det det utvendige som er viktigst. Og jeg er umåtelig stolt over å ha klart å lage en bilkake uten å ødelegge den.

Vi hadde også en marsipankake med bil-lokk på:



Bordet ble pyntet med biler og Lynet McQueen. Og hvis det var noen tvil - bursdagstemaet var "Bil".






Lillsøster synes storebror er sååååå kul som klarer å blåse på fløyte:







Så sånn var den dagen.

Gratulerer med dagen, Nicholas. Elsker deg herfra og til enden av universet!