Jeg hadde rukket å være mamma til Nicholas i noen dager, og var endelig kommet hjem fra sykehuset.
Sliten, overveldet. Klar for å starte dette nye livet.
Og så måtte vi tilbake til sykehuset fordi vår lille gul(l)unge trengte å ligge flere dager i lyskasse.
*mimre*
Det er lysår siden. Det føles sånn ihvertfall. Nå har jeg rukket å være mamma i 3 år, med alle de utfordringer og mange gleder det bærer med seg.
Nathalie lot meg sove lenger enn til 6, noe som var gave i seg selv.
Og Nicholas kom løpende opp en time senere, i et usedvanlig godt humør til å være det lille dovendyret mitt.
"Haaaaa du BUSSDAG, mamma?!", utbrøt han, litt trippende, fordi han antok det ville vente ham kaker og gaver.
Trønderen kom løpende etter, antagelig for å avverge en mulig krise: " Morsdag, Nicholas! Det er M-O-R-S-D-A-G!", ropte han.
Jeg fikk pakker da.
Og mammakos.
Og litt senere - kake.
Og selv om det har snøet ca. HELE helgen, så ble det et lite opphold, og en nydelig varmende sol viste sitt glade åsyn.
Vi var kjappe til å dra frem akebrettene og nyte den lille halvtimen.
Vi var kjappe til å dra frem akebrettene og nyte den lille halvtimen.
Og Nicholas, etter en heller mislykket søndagstur forrige helg, hvor vi endte opp med å BÆRE begge ungene med både tvillingvogn og bikkjer på slep, ville forsikre seg om at dette ville være en kjapp affære.
Så han ropte fra akebrettet sitt hver 2. meter: "Vi ska snart hjæm te huset vårt, saint ja?".
Så vi måtte love det, og tok bare en kort runde rundt i nabolaget.
Så vi måtte love det, og tok bare en kort runde rundt i nabolaget.
Det er gutten som liker vinter, det.
Men turen og dagen var veldig fin. Takk til de feiret meg i dag.