Det overrasker meg alltid hvor mye de forstår, hvor mye de undrer seg, og hvilket fokus de legger på de ulike ting.
Vi var på tur, da vår veslevoksne 3-åring legger merke til at hans far går farlig nær veien.
"Du må ikke gå i veien pappa. Da kan bilen kræsje på dej. Da blir du død. Da blir du borte oppi himmelen vettu. Og da blir vi lei sej".
Vi ble litt paff. Vi har aldri snakket om døden eller himmelen, men her står altså vår lille gutt og forteller oss om livets realiteter. Og i neste sekund snakker han om sjokoladekjeks.
Sånn er det altså. Så enkelt kan et barn ta opp et tema som for oss voksne er så vanskelig å snakke om.
Et annet barn, denne gang i min vidunderlige barnehage, tok også hele dette "døden-greiene" ganske hverdagslig.
Tre år stor, nettopp funnet verdens fineste, største og feiteste meitemark, og ville gjerne vise den til meg.
Og så snubler han, og klarer på et underlig vis å lande med skoen oppå meitemarken.
Den ligger der, livløs. Og jeg vrenger hjernen for å finne på noe å si om dette brutale som nettopp har skjedd, for å bearbeide noe som sikkert kommer til å bli krise for dette søte lille barnet.
Men så ser gutten opp på meg, smiler, og sier: "Ta det med ro. Den e bare død."
For i hans verden er ikke døden noe annet enn en naturlig konsekvens av "sko-møter-meitemark".
Og antagelig prioritert langt ned på listen over verst tenkelige ting, som at verden skulle bli tom for godteri eller at julenissen skulle vise seg å virkelig ikke eksistere.
Men som man vokser opp, forstår man endeligheten av døden.
Og for 9 år siden tok døden en altfor stor plass i livet vårt.
Og det kan virke som jeg klager mye over høylytte, kranglete barn som bruker syte-lyd som sin fremste torturmetode.
Men vit at jeg vet dette - det finnes intet verre enn et barn som er helt stille.
Døden har gitt meg et annet perspektiv. Og takknemlighet.
