En helt vanlig lørdag.

I mangel av andre spennende ting å blogge om, tenkte jeg å skrive om min personlige yndlingsdag i uken - lørdag.
Det fine med denne dagen er at den er stort sett helt åpen, med unntak av lovnad om bytur og kake på kafé. Det er obligatorisk, bare spør Nicholas.
Men ellers står vi fritt til å se, oppleve og gjøre hva vi vil. Før var dette ærend-dagen vår, hvor vi fløy rundt fra butikk til butikk. Litt mat her, en bukse der, en bursdagsgave til en-eller-annen.
Med barn har vi lært oss av med slike uvaner.

Akkurat denne lørdagen startet slik de fleste dager starter.
Med et pang. I form av en baby.




Jeg prøver alltid å drøye det lengst mulig.



La deg ikke lure av klokkeslettet - vi har allerede vært våken siden 5.


Etterhvert, sånn etter at Nathalie har vekket alle andre med sin misnøye, er vi alle våkne og klar for litt rolig lek.









Vel, noen av oss synes oppvåkningen er brutal, og halvslumrer i en stol.





Så bærer det avsted. Først til kafé, selvsagt.
Bolla venter ivrig på maten sin, som består av noe så kjedelig som skive med leverpostei.







Storebror får kake. Bildene er egentlig litt misvisende - han byttet inn kaka mot mitt smørbrød med laks og egg etter 1 tygg.







Som sagt, vi har alltid timeplanen åpen og fri for hva dagen måtte bringe, og i dag fikk vi melding om at det var Blålys-dag på Solsiden (takk svigermor!). Så da tok vi nesten en usving på bilen og fikk med oss det også. :D
Dette er altså en dag, hovedsaklig for barn og lekne voksne, hvor det er oppvisning av diverse utrykningskjøretøy og man får prøvesitte alle! I tillegg er det også oppvisning av tjenestehunder, røykdykking osv.

Første vi så var Elias-båten (veeeldig populært hos 2-åringen). Fikk ikke kjørt båten, da det var kø i milevis. Men artig lell.





Nicholas ville selvsagt prøvesitte de fleste kjøretøy (utenom politimotorsykkel, veldig skummel), og jeg ble imponert over denne gutten som bare strenet bort og inn i nærmeste kjøretøy, helt usjenert.
Han er jammen ikke lik sin mor som liten.













Sjekk mannen i kranen.










Vi avsluttet med kanskje høydepunktet for vår båt-entusiast; en omvisning på en redningsskøyte.








Super dag!
Nå skal jeg gjøre noe som ikke er helt typisk en lørdagskveld for min del.
Mamma skal på fest! (Og alle står bare og gaper).
Det vil si, Helene skal på fest. Mamma er jeg i morgen.

Ha en super lørdag!

Banditten bader

Jeg må bare vise dere Nicholas og det nye ørebandet hans.
Vi har knapt badet han siden operasjonen (øredren), fordi han har nektet å ha propper i ørene.
Så da måtte vi ut på den store Internetten og finne et alternativ, og det fant vi i USA av alle ting. Første gang jeg har nettshoppet har utlandet, men overraskende fant vi ut at det faktisk tar kortere tid å få en pakke fra USA enn det tar fra Årdal. ;)

Vi bestilte altså Ear Band-It, med matchende ørepropper, og disse ble en umiddelbar suksess.
Så nå kan pjokken vår bade igjen, noe som er gledelig nyhet for vår kommende badeferie!







Og nå kan det plaskes og herjes i vannet, uten at vi skal bli redde for en infeksjon!





Vi har kanskje ikke merket de største forandringene ennå, søvnmessig. Men han har sluttet å snorke (!), og er som regel lett å roe ned etter hver oppvåkning. Mye av søvnmønsteret hans har nok blitt en vane etter så lang tid, så vi må nok gjøre noen grep for å få han ut av gamle søvnmøstre.
Søvn eller ikke søvn, han er en VELDIG blid gutt for tiden og stråler stort sett hele dagen.

Og disse badekulene er fortsatt populære. Veldig populære!






Det var dagens vil-bare-vise-søte-gutten-min-innlegg.
Nå må vi bare finne ut hvordan vi skal få lillesøster til å like bading, så kommer vi til å få en FLOTT ferie i Bulgaria i Juni.
Vi gleder oss!

Påskesnacks del 2

Må jo vise siste del av påsken også, dog noe sent.
Når man velger å gifte seg med en datamann, er det første mann til mølla. Eller PC'n, om du vil.

Den første delen var preget av mye sykdom og slitne barn/foreldre, mens de siste dagene var preget av friskere barn og begynnelsen på vår i Trøndelag.







Noe av det viktiste som skjedde i påsken, spør du Nicholas, var turen med Gråkallbanen (trikken) opp til Lian for en eplekake og et glass brus.
Nå var det verken kaken eller brusen som gjorde mest inntrykk, men turen opp.






Og spør du Nicholas, så kjørte vi selvsagt tog. Ikke trikk. Tog.

Selve kafeen ligger oppå en liten topp, ikke langt ifra endestasjonen.





Og inne er det fint tilrettelagt for de søte, utålmodige små.
Vi klarte knapt å få med oss tassene hjem, så gøy var det.









Fortsatt snø på Lian.

Det var et litt artig syn som møtte oss på vei ned igjen.
Det er litt typisk oss å miste ting, men her har et vennlig menneske hengt opp vår savnede skatt.
Nicholas sin lue.







Det fine er at alt vi trenger er en liten trikk og en kafé, så er hele dagen en suksess.
Nicholas spør stadig om vi ikke snart kan kjøre "tog" igjen, så det blir nok en reprise av eventyret.

Ellers har vi kosa oss med det stadig varmere været.
Det har vært varmt nok for en is.





Og for varme turer med vogna.




Det vises ikke her, men disse to krangler så busta fyker når de sitter i vogn sammen.

Og mens påskehøna verper egg, kommer denne lille påskekaninen og sår to små riskorn i den bittelille munnen sin.
Dagene og nettene har vært tøffe for lille Bolla vår, men hun smiler like søtt.

Litt påskesnacks

Påsken er godt igang hos oss, og den har vært litt blandet drops så langt.
To syke barn fører med seg en del utfordringer, og er et dårlig utgangspunkt for "familiekos".
Likevel er det noe spesielt med påsken, og vi klarer alltids å klemme inn litt kos her og der.

Jeg og Nicholas har feks laget verdens fineste påskepynt, helt sånn objektivt sett. Det må være noe med mamma-genet mitt, men de håndmalede eggene han laget må være noe av de vakreste eggene jeg har sett.
De gjorde seg fint ute blant hagemøblene vi fikk ut i dag.
Jeg nevner hagemøblene mest fordi ifjor fikk vi ikke ut hagemøblene i det hele tatt, og dette rystet min svigermor langt innerst i sjelen. Hun har derfor allerede midtvinters begynt å minne oss på om at "nå må dere huske hagemøblene".
Så, se svigermor: HAGEMØBLER!!







Når livet er fælt og ingenting stemmer, så er det bare en ting å gjøre med Nic - gi ham stein og vann.
Stein og vann har en magisk kraft, og forvandler den tristeste sjel til et smilende barn.
Derfor er vi så heldige å bo rett ved fjæra, hvor stein og vann finnes i haugevis, og innbyr til latter og lek.







Kritt er også favoritt her nå, og endelig har snøen smeltet bort slik at vi kan farge platten i alle mulige farger.



Nå som størstemann i huset er blitt friskere, merker vi en ny siden av han.
Ikke bare blir setningen "gjøe sjøøøø" (gjøre sjøl) brukt ved hver eneste anledning, og inviterer til nye interessante konflikter til alle døgnets tider, men han er også blitt en vandrer.
Før var vi tryggheten, blikket søkte alltid etter mamma eller pappa, og han beveget seg aldri utenfor synets rekkevidde.
Nå, derimot, er verden blitt stor og spennende, og vi.. vi er ikke like spennende.
Vi kan ikke konkurrere med busser og kattepuser og rare mennesker.
Så plutselig går han i motsatt retning av oss og blir en liten prikk i horisonten.



Han strener bortover med målbevisste skritt, tilsynelatende på søk etter et eget eventyr. Han aner egentlig ikke hvor han skal, men veien er vel selve målet.
Joda, det hender han kommer tilbake.



Men det er bare for en kort visitt.
Han har viktigere ting å gjøre. Things to see, people to meet.
Og så forsvinner han igjen. Tuddeluu!