Luica og sånt

Jeg ser alltid frem til denne dagen.
Det er et lite lysglimt i mørketiden.
Vakre barn i kjoler og glitter, lys og sang, lussekatter og stolte foreldre.
Og nå, endelig, har jeg min egen lucia-gutt.
Det jeg ble faktisk veldig rørt da jeg så min lille englegutt forsvinne inn i barnehagen i dag, dekket i hvite klær og glitter.

Jeg lovet å legge ut bilder av lucia-gutten.
Han er iført pappaens hvite t-skjorte som jeg sydde litt juletreglitter til. Stjernestaven ble laget av papir og noen rørepinner jeg fant på et bakeri (som jeg malte hvite og pyntet med glitter). Og så selvfølgelig kremmerhus, papir og juletreglitter.

Og det var verdt de timene jeg brukte på å lage dette.

Og så en liten hvil og kos med vofsen. Hardt å være fotomodell.

Nicholas insisterte på at Nathalie skulle prøve hatten også.

Hun ser veldig fornøyd ut.


Må vise den fine, nye julekrybben jeg fikk i posten.



Og det fine pepperkakehuset vårt.
Nicholas laget, jeg satte sammen.





Og så må jeg slenge med noen bilder fra kråkebollen som trener litt på gulvet.

Gode solstråla mi.







Nei, nok prat. Tid for pepperkaker.

Morgenstund på Lade

OK, jeg innrømmer det.

Noen ganger (OK, mange ganger) er morgenene hos oss kaotiske.

Klokka er tolv på formiddagen, jeg er fremdeles iført pysjamas-bukse og har ikke orket å kneppe igjen jakken min fordi lille Alltid-Sulten vil uansett ha mat igjen om 2 minutter.

Jeg forsøker å mate en gutt uten matlyst, leker og bikkjer ligger strødd utover hele stua, og jeg smiler tappert til fotografen for å skjule hvor sliten jeg er.

Men innimellom får vi små lysglimt.
Solen står opp over et vinterkledd landskap.

Og samtidig står solstråla mi opp.

Sjarmøren vår har allerede vært våken en stund, og sett episode nr. 1 million av Thomas Toget.

"Sjee.. sjeee.. Tommá tåååååh"

Hundene snoozer litt.

Dagen starter rolig med "smøredag" i spisestua.

Vi tar oss en liten rusletur i den friske vinterlufta.

Far og sønn - nydelig.

Lillejenta sover med sine søte små Hello Kitty-votter på.



Etterpå varmer vi opp kropp og sinn med te og kakao.
Pappaen med en bitteliten te-kopp.



Og sønn med en stor kopp kakao.



Nathalie øver tai chi i vugga si.





Da er dagen i gang og alt er som det skal være.

Tre måneder har gått..

.. siden vår nydelige krembolle kom til verden.

Jeg skal straks ta igjen for litt tapt søvn, så denne gangen lar jeg bildene snakke for seg.

Nydelige lille jenta vår! Tenk at hun er 3 måneder gammel allerede.

Ha en fortsatt fin søndag!

Sykt barn. Igjen.

Vi står opp til en ny dag, og aner fred og ingen fare.

Og så ser vi det.

Vi har blitt flinke til å gjenkjenne det nå.

Det glassaktige blikket til størstemann.

Feber.

Veslejenta er sjokkert.

"Hæ? Må jeg dele på oppmerksomheten i dag?"

Dette krever en rolig start. Thomas-toget fyres opp på DVD, og barna følger intenst med på det som skjer på skjermen.

Jeg lager te til meg og Nicholas. Syke barn trenger te, sånn er det bare.

Og så starter dagen.

Nicholas er som vanlig like full av energi, syk som frisk, så vi leker tog i gudene-vet-hvor-mange-timer.

Han elsker tog. Tog på tv, tog på data, tog på gulvet. Helst hele tiden, døgnet rundt.

Vi kan til og med høre ham rope ut i søvne "Tuuut tuuut!".

Nicholas prøver å få frem tog på PC'n

Og lego. Han er konge på å bygge lego.

Plutselig kommer han på at han er bittelitt sliten likevel.

Da hjelper det med søsterkos.

Og ikke at det har noen verdens ting med noe å gjøre, men må vise et vakkert bilde av Vera.

Den lille linselusa sniker seg inn over alt når jeg tar bilder.

Forresten, man kan klikke på bildene for å få dem større. Bare sånn tips, liksom. :o)

Og så kom hun!

Ja, hun kom faktisk for veldig lenge siden.

Nesten 3 måneder har gått siden 20.august, dagen lille Nathalie valgte å komme til oss.

Vel, valgte og valgte. Hun ble vel heller tvunget ut fordi mammaen hennes fikk svangerskapsforgiftning.

Selve fødselen var kort og intens. To timer i aktiv fødsel. Absolutt ingen fødekvinne, bannet og forbannet meg over alle, sugde meg fast til lystgassen, hyperventilerte og tigget etter keisersnitt.

Men så plutselig, litt over halv tolv, kjente jeg at det var ingen vei tilbake.

3 minutter på midnatt kom vår vakre, lille kineserbolle. Mørkt hår, gode bollekinn og like nydelig som broren sin. 3550 gr og 51cm lang. Helt perfekt!

Som sagt, det har snart gått 3 måneder, og tobarns-livets er kanskje nesten like intenst som fødselen. Full av følelser, liten tid til å stoppe opp og tenke, men kunne ikke tenke meg å være noe annet enn mamma til akkurat disse to barna.

Nicholas er en helt fantastisk storebror som trøster, koser og gir smokk til lillesøster.

Ja, til og med når han er syk, tilbyr han sin mest dyrebare gjenstand, kosekluten sin, til Nathalie. Søskenkjærlighet er noe av det mest rørende jeg er vitne til.

Uten tvil.

Og Nathalie?

Hun er en god, deilig krembolle som elsker mat, sover godt og sjarmerer meg i senk.