Tre måneder har gått..

.. siden vår nydelige krembolle kom til verden.

Jeg skal straks ta igjen for litt tapt søvn, så denne gangen lar jeg bildene snakke for seg.

Nydelige lille jenta vår! Tenk at hun er 3 måneder gammel allerede.

Ha en fortsatt fin søndag!

Sykt barn. Igjen.

Vi står opp til en ny dag, og aner fred og ingen fare.

Og så ser vi det.

Vi har blitt flinke til å gjenkjenne det nå.

Det glassaktige blikket til størstemann.

Feber.

Veslejenta er sjokkert.

"Hæ? Må jeg dele på oppmerksomheten i dag?"

Dette krever en rolig start. Thomas-toget fyres opp på DVD, og barna følger intenst med på det som skjer på skjermen.

Jeg lager te til meg og Nicholas. Syke barn trenger te, sånn er det bare.

Og så starter dagen.

Nicholas er som vanlig like full av energi, syk som frisk, så vi leker tog i gudene-vet-hvor-mange-timer.

Han elsker tog. Tog på tv, tog på data, tog på gulvet. Helst hele tiden, døgnet rundt.

Vi kan til og med høre ham rope ut i søvne "Tuuut tuuut!".

Nicholas prøver å få frem tog på PC'n

Og lego. Han er konge på å bygge lego.

Plutselig kommer han på at han er bittelitt sliten likevel.

Da hjelper det med søsterkos.

Og ikke at det har noen verdens ting med noe å gjøre, men må vise et vakkert bilde av Vera.

Den lille linselusa sniker seg inn over alt når jeg tar bilder.

Forresten, man kan klikke på bildene for å få dem større. Bare sånn tips, liksom. :o)

Og så kom hun!

Ja, hun kom faktisk for veldig lenge siden.

Nesten 3 måneder har gått siden 20.august, dagen lille Nathalie valgte å komme til oss.

Vel, valgte og valgte. Hun ble vel heller tvunget ut fordi mammaen hennes fikk svangerskapsforgiftning.

Selve fødselen var kort og intens. To timer i aktiv fødsel. Absolutt ingen fødekvinne, bannet og forbannet meg over alle, sugde meg fast til lystgassen, hyperventilerte og tigget etter keisersnitt.

Men så plutselig, litt over halv tolv, kjente jeg at det var ingen vei tilbake.

3 minutter på midnatt kom vår vakre, lille kineserbolle. Mørkt hår, gode bollekinn og like nydelig som broren sin. 3550 gr og 51cm lang. Helt perfekt!

Som sagt, det har snart gått 3 måneder, og tobarns-livets er kanskje nesten like intenst som fødselen. Full av følelser, liten tid til å stoppe opp og tenke, men kunne ikke tenke meg å være noe annet enn mamma til akkurat disse to barna.

Nicholas er en helt fantastisk storebror som trøster, koser og gir smokk til lillesøster.

Ja, til og med når han er syk, tilbyr han sin mest dyrebare gjenstand, kosekluten sin, til Nathalie. Søskenkjærlighet er noe av det mest rørende jeg er vitne til.

Uten tvil.

Og Nathalie?

Hun er en god, deilig krembolle som elsker mat, sover godt og sjarmerer meg i senk.

Og så venter man..

Siste del av svangerskapet, og det merkes.

Nå venter man bare.

Forberedelsene er gjort - ingenting gjenstår!

Jeg skyndet meg i uke 37 med å gjøre alt klart - jeg skulle jo selvfølgelig føde uken etterpå.

Sengen ble redet opp med roooosa, nyvasket sengetøy:

Og stellekommoden flyttet, fylt opp og lagt på matchende rosa håndkle:

Vognbagen ble også ordnet til den lille:

Med det vakre vognteppet mamma heklet til meg da jeg ble født, samt rosa sengetrekk på vogndynen:

Og den rosa ammeputen jeg fikk av mannen i bursdagsgave, som kommer til å være god å ha under timesvis med daglig amming:

Helt til slutt - det nydelige hentesettet mamma har strikke til lillejenta! Som jeg gleder meg til å ta i bruk dette:

Og så ventet man.

Men ingenting skjer! Lillesøster har det altfor godt i magen.

Fri tilgang til tonnevis med sjokolade, snickersis og kake. Er det rart hun drøyer?

Helt uten å ofre en tanke til sin mamma, som humper rundt med krykker og smerter, søvnløse netter og gudene vet ikke hva.

Så da ligger man her. Og venter. Med mage og mannens badeshorts, som forresten er altfor liten til meg så den kan ikke lukkes, men må snøres sammen på midten.

(Ignorer rotet på peisen, det er neste prosjekt).

Over til noe annet.

Vi har faktisk hatt mye (noen høygravide hurper vil si "altfor mye") finvær i det siste, og vi prøver å nyte de siste dragene av sommer.

Nicholas nyter is:

(Og vinker til Postman Pat - herlig med en DVD-pause!)

Hundene vet også å nyte sommeren, der de ligger med potene rundt hverandre i skyggen:

Til slutt noen bilder av gutten som ble svært fornøyd med gave fra mommo:

Og Postman Pat-bilen som han også fikk av mommo er alltid med i leken:

Han påstår at lastebilen sier "Baaaabuuu, baaaabuuu". Vi jobber med saken.

Siste feriedag & 1 måned til termin

I dag er det akkurat 1 måned til termin!
Kjempespennende, og jeg gleder meg til å møte lillesøster.
Og mens jeg sitter og tenker på hvor fint det vil bli å være tobarnsmor, sitter den kommende dypt fortapt i barne-TV uten å ane det store som skal skje om noen få uker.
Kanskje like greit.

Og magen vokser stadig. Det er nesten så jeg lurer på hvordan babyen kan vokse videre i 4-5 uker uten at mageskinnet sprekker.
15 kilo i pluss. Merkelig fornøyd med det. 10 av kiloene består av sjokolade.

Jeg synes jeg kan skimte noen føtter langt der nede?

I dag startet jeg de første forberedelsene.
Jeg vasket små søte rosa babyplagg. Og skal innrømme at jeg første jeg tenkte da jeg tok klesvasken ut av vaskemaskina, var: Pokker, nå har jeg glemt igjen en rød sokk igjen. Det er nemlig rimelig uvant å hente ut en hel rosa vask uten at man har klart å misfarge alt med vilje.
Men akk, så søtt det er med små babyklær.

Siste dag av vår ferie i dag, og da tok vi turen til Olavsfestdagene i Trondheim.
Ballongdyr var obligatorisk.

Og Nicholas klaget ikke!

Herlig vafler smakte himmelsk!

Og så må jeg avslutte til slutt med å si, for å være helt rettferdig, at det er et minst like herlig syn å se Nicholas sine klær henge til tørk etter en solfylt dag med heftig vannlek.

Minst!